”Jeg drømte en natt at et øye så utover havet og landet.Øyet brente som ild og kunne se alt, også i mørket og gjennom materien, men også uendelig langt i verden.. Det var som et øye som kunne se alt det alle verdens milliarder øyne kunne se på en gang.I ”Øyekroken” var det tårer som brant med en intens ild, og ut av røken steg det opp en ånd, som om den var i en slags regnbue.Da blåste jeg i et ”kommunistisk” horn og alt spaltet seg.Øyet ble glohett og åpenbarte ”alt”, og det tørket jorden og havet. Jeg kunne se både splinten og bjelken, og ut av øyet kom det både ild, lyn og et sverd som truet livet på jorden samtidig som øyet blødde.Lyden fra havet var som et voldsomt spark fra en som ikke ville vise seg, men som sendte ut en feig og motvillig kriger som gjemte seg i buskene.Han hadde sterke våpen, men kunne ikke bruke dem, fordi hans føtter var for tunge, og stod i en forgangen tid.Hans legeme var spinkelt og gjennomsiktig, og han holdt seg til sitt hode i fortvielse, men hvem var han ? ”Carl Christian Coldin