Bildet er naturligvis selvironisk. Det er risset opp med muntert håndlag og en frosk karikering av hovedpersonen. Men vi må ikke glemme helheten. Dette at kunstneren sitter i et landskap og skildrer det samme landskapet. På en finurlig måte synes hans bemalte lerret å dekke noe av det landskap han sitter i.

Det lille poenget forteller oss noe viktig. I likhet med Rene Magritte tar Jan Baker her utgangspunkt i det landskap han ser og sanser. Men de har mer felles, begge diktende videre for å skape en virkelighet av høyere orden. Det er altså ikke en gjendiktning Baker har foretatt, men en omdiktning. Dette humørfylte selvportrettet gir oss et godt innblikk i hvordan Jan Baker bygger opp sitt fabulerende billedspråk.

Vi gjenfinner det samme underfundige motivet i «L'artiste», her tematisert noe annerledes, men i begge motiver gjelder det at kunsten er et spørsmål om å bolte seg på tvers av fornuft og snusfornuft.

Med et slikt perspektiv på egen profesjon skaper Jan Baker en uvanlig billedverden. Her kan alt skje, hvilket det også gjør når han bretter ut sitt fantasiliv. Det betyr ikke at han som kunstner er hinsides tradisjoner og impulser. Bakers samarbeid med Sigurd Winge og senere Else Hagen, har satt sine spor. Han fikk et godt grunnlag å bygge videre på. Et grunnlag som med årene er blitt omformet og bearbeidet i selvstendig retning.

Det nære samarbeidet med Sigurd Winge ga Baker viktig inspirasjon på to punkter. Winges forfinede strek og linjerene presisjon i det grafiske trykk, viste seg å være produktive virkemidler som Baker videreutviklet for sine egne formål. På samme måte har Winges monumentale oppdrag dannet et fruktbart erfaringsfelt for Bakers egne materialbilder.

Slikt virker naturligvis befriende på et kunstinteressert publikum.

Humoren frister og forynger. Det samme gjør ironien, om den ikke er for best. Men på det punkt går Baker aldri over streken. Det er en munter brodd han serverer. Den har en menneskelig undertone som er mild og refsende på samme tid.

Det er særlig gjennom tre teknikker Jan Baker har eksponert sin fantastiske billedverden. Grafikken synes her å være den mest foretrukne uttrykksformen, men både maleriet og hans mange materialbilder er blitt benyttet som viktige, kreative kanaler. Periodevis har det pågått en parallell aktivitet som uten tvil har virket gjensidig befruktende på hver enkelt teknikk, ikke minst hva angår tolkning av motivene og deres formale tilrettelegging.

Uansett uttrykksform er Bakers bilder preget av teknisk perfeksjon.

Betrakter vi materialbildene ser vi umiddelbart at håndveket holder et høyt nivå. Alle ledd i de mosaikkaktige helheter er formgitt med sans for nyanser og særpreg. Vi ser de forskjellige metaller og stensorter tilskåret og preparert med samme nitidige presisjon. Bitene er så sammenføyet til en klingende helhet av formal fylde og poetisk mening.

I det monumentale «Fangstmann», et materialbilde i metall, glass og ulike stensorter, ser vi Bakers fabulering på sitt beste. Bildet har en svak relieffkarakter, men motivet som helhet er allikevel holdt stramt i flaten. Høyre side domineres av en husvegg med åpen dør der en kappekledd figur er på vei ut. I hånden holder han en hov, mens ansiktet er vendt oppover for å granske omgivelsene. I bildets venstre halvdel ser vi en flokk fugler i flukt. Her suser det av fjær og vinger, et metallisk brus mot skifergrå flate. Samspillet mellom fuglene og den klovneaktige figuren er perfekt rytmisert. De utvikler en dynamikk i flaten som brunker motivet til et høyt nivå av ekspressivitet. Dette til tross for en stram og disiplinert bruk av virkemidler. Og hva motiver angår, er det underfundige handling like vanskelig å fange som klovnens fugler.

Om Bakers motiver er aldri så gåtefulle, blir det allikevel anskueliggjort med klarhet og presisjon. Deres dypere mening er synlig, men ikke uttalt. Dette er et paradoks som bare en billedkunstner kan fremstille. Her står Jan Baker i en solid kunstnerisk tradisjon, nemlig surrealismen. Jeg har tidligere nevnt kunstneren Rene Magritte, men belgieren Paul Deveaux er også en beslektet ånd. Begge omdikter som Jan Baker, virkeligheten for å synliggjøre noe uutsigelig.

I bildet «Søndag», et arbeide i blandingsteknikk og metallpregning, fornemmer vi nettopp Bakers blikk for det gåtefulle. En rekke smale, høystrakte hus, trolig boligblokker, dominerer midtsjiktet i motivet. Helt i forgrunnen ser vi en trillebår fylt med de merkeligste gjenstander. Her er ingen mennesker, omgivelsene er ødslige og fraværet av liv påtagelig. Kun et merkelig lys legger seg over bygningene, forgrunn og himmel og gir motiver en magisk utstråling. Midt i dette magiske lyset reiser bygningene seg som levende vesener i landskapet. Det er lett karikert, humoren ligger på lur, men også noe foruroligende preger stemningen. Den ødslige atmosfæren er på bristepunkt, hvert øyeblikk kan noe skje. Et skrik kan være underveis, eller en latter. For alt vi vet står kanskje en klovn på lur og peker nese av publikum.

Uansett er vi fanget inn av den visuelle fabelen. Her er virkeligheten overskredet, og vi har trådt inn i det gåtefulle på blikkets premisser. Det er dynamikk i Bakers bilder hvor motivet er virkelig og overvirkelig på samme tid.

Det er en lekende logikk som spiller på det gjenkjennelige og det uventede. Noe vi også tydelig merker i fremstillingens tegneriske register, der linjene løper som et lystig og rytmisk pulsslag gjennom handlingen. Nettopp sansen for linjens rytme og romlige egenskaper er et kjennetegn ved Jan Bakers grafikk, malerier og materialarbeider. Den utfolder seg her både i flaten og i dybden. På samme måte utnytter han fargen som legger seg tilrette i flatens to dimensjonale plan, men smyger seg også omkring tingene som et atmosfærisk stoff. På det punktet har Baker gjort sine spesielle erfaringer ved å utvikle et nytt virkemiddel i den grafiske teknikken, «den metalliske glans».

I snart to tiår nå har Jan Baker eksperimentert med sølv- og gullfolie i trykkeprosessen. Det er en original nyskapning som tilfører motivet en glød og glans av unik karakter. At fargene derav får en rikere stofflighet sier seg selv. Men selve motivet blir også beriket. Det skinnende metallet gir bildet et streif av overnaturlig fylde, noe i retning av synbar aura.

Det er mulig at utgangspunktet for denne nyskapningen lar seg tilbakeføre til Bakers bruk av metall i materialbildene, men virkningen her er allikevel annerledes, mer konkret og taktil. I grafikken derimot er sølv- og gullinnslaget av det eteriske slaget, som trekker fabuleringen inn i en eventyraktig dimensjon, og fyller motivet med den suréale stemning som er selve undringens kilde.

Hos Jan Baker står slike virkemidler alltid i formidlingens tjeneste. Det formale er aldri noe mål i seg selv, men underordnet fabuleringens muntre og underfundige innhold. Slik har han formulert sin billedverden fra starten av. Kunsten er her en åpning mot det gåtefulle, en undring over tilværelsens kontraster og komiske sider, men alltid forgitt under skjønnhetens overlys.

Tekst: Paul Grøtvedt